I en normal tid kunne Djokovic vunnet

Spillefri dag i dag. Eller ja – ingen kamp i herresingle. Nå er jeg kanskje ikke kjent for å følge dametennis så nøye, men i dag – den andre semifinalen, med franske spilleren som er ranket 360 i verden – den blir man jo litt nysgjerrig på likevel. Man pleier å si at noe er som tatt ut av en film. Jeg liker egentlig urealistiske filmer. Dere vet, sånne hvor det kanskje kommer et lite – eller helst stort – romskip med noen romvesener som menneskeheten så beseirer etter mye om og men. Gjerne på en spektakulær måte, hvor vi ber lederen deres om å holde seg unna i fremtiden før vi dreper ham, og så videre. Eller enda bedre – hvis vi har snille roboter som hjelper oss med det. Nå er kona mi typen som synes det er det verste som finnes, så det blir ikke så mange sånne filmer lenger – men men, det er kanskje ikke så viktig for denne teksten.

Det jeg heller ville frem til, var: hvis noen laget en film om denne franske spillerens fremgang i Roland-Garros, så ville den trolig fremstå som altfor usannsynlig til å fungere. Og det pleier jo ellers å gjelde selv idrettsfilmer – at de er litt overdrevne.

Som sagt – jeg følger ikke dametennis særlig nøye. Men jeg får en følelse av at det kanskje er litt lettere for en spiller rangert som nummer 360 å treffe helt riktig og slå noen av de beste. Det er en litt annen type spill, som gjør det mer gjennomførbart enn at det skulle skjedd i herretennis, hvor det nok er mindre sannsynlig at en spiller fra future-touren skulle slå for eksempel Zverev eller Medvedev. Men hva vet jeg.

I dag møter hun vel det som tilsvarer Alcaraz, Boisson. Hun har slått den tredjeseedede og den sjetteseedede. I dag venter den andreseedede – og jeg er nysgjerrig.

Men det finnes det nok noen som er langt mer innsatt i enn meg, som kan ta seg av forhåndspraten.

For jeg hadde egentlig tenkt å snakke litt om kvartfinalene i går. Eller – litt om Djokovic og seieren hans mot Zverev.

Jeg synes han imponerte i går, Djokovic. Snakk om å finne tilbake – nesten i det stille. Han var ikke god gjennom hele forrige sesong, og han har ikke vært god så langt i denne heller. Men nå synes jeg faktisk – hold dere fast – at han ser bra ut. Så er det selvsagt vanskelig å sammenligne direkte. Han er kanskje ikke helt på sitt aller høyeste nivå, men det har han ærlig talt nesten aldri vært. Djokovics greie har alltid vært det at han har hatt et ekstremt høyt normalnivå – og at det har vært nok til å vinne nesten alt.

Jeg tror ærlig talt han har funnet tilbake til noe sånt igjen. Man vet jo ikke sikkert hva det skyldes, men man kan jo spekulere. Jeg tror det har mye å gjøre med at han nylig brøt med treneren sin.

Jeg tror det aller viktigste for Djokovic er at han føler seg uantastelig. Man pleier å si at det ikke er bra å ha bare ja-mennesker rundt seg. Men for Djokovic tror jeg det er akkurat det motsatte. Han trenger ja-mennesker – folk som forguder ham – og som bare sier ja og lar ham være geniet som styrer alt selv. Ekstra pluss om de er landsmenn. Nå virker det som han har fått akkurat den oppstillingen, og jeg tror det har hjulpet ham tilbake. I stedet for å håpe på at noen andre – som Murray – skal gjøre jobben for ham, har han nå fått kjenne på at alt avhenger av ham selv. Og det er akkurat sånn Djokovic trenger å ha det.

Hva med overskriften da?

Jo – det er akkurat det jeg tror er min interessante observasjon her.

Jeg tror nivået Djokovic har vist i denne turneringen, historisk sett ville vært godt nok til å vinne mange Grand Slam-titler. Det er noe i nærheten av det nivået han vant turneringene sine på.

Det diskuteres jo alltid hvor gode spillerne var før, og hvor gode de er nå.

Stjernestatusen til Federer og Nadal – og senere Djokovic – er selvsagt helt udiskutabel. Dit har dagens unge fortsatt et stykke igjen. Vi kjenner alle den følelsen, det suget i magen, når folk så Federer. Hvis man i dag ser Alcaraz eller Sinner gå forbi et sted, ville man kanskje bare sagt “jaja, der er han som er ganske god i tennis”. Det er forskjell.

Men det er også forskjell i nivå.

Søndag kan vi få en tenniskamp hvor nivået er det høyeste som noen gang er spilt. Spillet utvikler seg. Sinner og Alcaraz har i denne turneringen vist at de kanskje kan nå sitt aller høyeste nivå. Og hvis de møtes i den formen – samtidig – da kan det bli tidenes beste kamp rent nivåmessig.

Og nå sier jeg det: Djokovic er oppe på sitt normale nivå, eller i nærheten. Før i tiden ville det vært nok til å vinne turneringen. Nå tror jeg han er nærmest sjanseløs.

Med trykk på tror – for man vet aldri. Det er jo nettopp det som er så herlig med tennis – og med idrett generelt. Man vet ikke hva som skjer. Djokovic kan kanskje dra Sinner ned i gjørma og utfordre ham. Akkurat som Boisson, helt utrolig nok, har klart å spille seg til semifinale i damesingel – selv om det egentlig er så usannsynlig at man nesten ikke burde tro det.