Velkommen til tennisens nye normale

Man snakket mye om det nye normale under pandemien, husker dere det? Felles for alt det som ble kalt det, det ble ikke noe av. Ikke som et nytt normalt i hvert fall. Eller hvordan er det, føles det aktuelt å ha en ledig stol mellom hver plass på tribunen i fotball? Eller å ikke ha ståplasser for å unngå trengsel? Eller å unngå folkemengder? Nei, det der nye normale, det ble det ikke noe av. Det gikk over, så å si, og det er jo fantastisk. Vi kom tilbake, rett og slett.

Hva tror vi om dette da? Når jeg sier at vi nå er inne i det nye normale i tennis, blir det sånn? Eller vil det bare gå over?

For å kunne svare på det spørsmålet bør man kanskje først vite hva jeg mener.

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle beskrive det da jeg begynte på denne teksten. Derfor ble innledningen litt svevende. Jeg trengte å finne et sted å starte for å få frem en beskrivelse, og nå har jeg den. Jeg vil si at vi har kommet til det nye normale, der topp-tennisen føles mer som oppvisning og mindre som konkurranse enn tidligere.

Dette tåler jo kanskje å utvikles.

Omtrent slik:

Hvis man har fulgt turneringene i Tokyo og Beijing denne uken. Finalen er ennå ikke spilt i Beijing. Den ble spilt i Tokyo i dag. Men min følelse er i hvert fall at det i stor grad har handlet om at Alcaraz og Sinner har vist seg frem. De har ikke trengt å gå fullt ut. De har ikke spilt spesielt bra. Men de har likevel ikke blitt ordentlig utfordret. Det har ikke føltes som om det har vært så mye konkurranse, for de har spilt i ulike turneringer. Det har mer føltes som at de har vist seg frem, og så har det vært en haug med andre spillere som har konkurrert, men ikke for å vinne, bare for å komme så langt som trekningen tillot dem.

Jeg har hatt denne følelsen hele uken, men ikke gjort så mye ut av den. Men i ettermiddag, da beskjeden kom om at Alcaraz hopper over Shanghai og drar hjem, da skylte det liksom over meg. Nå er vi der. Det er slik det er nå.

Han er selvfølgelig ikke skadet, Alcaraz. Ikke engang i nærheten. I kommunikasjonen sier han at han er sliten, må ta vare på kroppen sin og så videre. Men der må man vel likevel spørre seg: hva trodde han da? Han valgte å spille en turnering denne uken. Han har ikke trengt å slite. Men selvsagt, han har spilt tennis. Og når turneringen er slutt velger han altså nå å hoppe over den større turneringen, den i Shanghai, som begynner om et par dager. Det var liksom ikke slik før i tiden. Da var mastersturneringene noe man spilte. Man ville spille. Nå er de ikke så mye lenger.

Grand Slam-turneringene har blitt større og større gjennom mange år. Alle andre turneringer krymper i sanntid. Av mange ulike årsaker.

Jeg husker hvordan jeg for ett eller et par år siden skrev om hvilken katastrofe det ville være om tennisen gikk samme vei som golfen, at en konkurrerende tour med mye større premiepenger skulle bli dannet. Da var det slik. For da var det fortsatt konkurranse på ATP-touren. Nå er spørsmålet om det ikke hadde vært ganske bra med et titalls turneringer i året, der de beste spillerne virkelig vil delta. Så spiller de det og Grand Slam-turneringene, og så får ATP-touren i sin nåværende form prøve å harve videre, sånn omtrent. Jeg vet ikke.

Det eneste jeg kan si er at jeg synes først ble 250-turneringene svakere. Men nå begynner det også å lukte litt trøbbel rundt 500-turneringene og til og med mastersturneringene. For de har sjelden de sterkeste startfeltene de kan ha. Og det er ikke alltid de beste spillerne går helt fullt for å vinne dem. Hvordan vi havnet der, det finnes mange forklaringer, som jeg har skrevet om mange ganger. Men for denne gangen nøyer jeg meg med å konstatere: det er litt trist likevel. For en mastersturnering som den i Shanghai, det skal være noe man forhåndssnakker som en skikkelig stor turnering. Nå handler det mer om hvorvidt Sinner skal orke og ha lyst til å vinne, sånn omtrent. Nå når ikke Alcaraz ville noe som helst.