Ryder Cup – mitt topp-1 idrettsarrangement

I snart 20 år har jeg hver dag skrevet om idrett. Hvem jeg nå er? Det er litt merkelig her på TVmatchen. Det synes ikke, det kommer nok til å endres, men akkurat nå i hvert fall, så synes det ikke at det er jeg som hver dag skriver masse og atter masse om idrett her på TVmatchen under de ulike arrangementene. Hvor jeg helt enkelt velger ut det jeg synes er det mest interessante for dagen, og prøver å gjøre det enda morsommere å se på. Det er hva jeg synes TVmatchen skal være. Vi skal absolutt levere informasjon om hvordan man kan se sport på tv, men jeg synes ikke vi skal stoppe der, slik vi kanskje har gjort historisk. Nei, jeg synes vi også skal gi en merverdi. Gjøre det enda morsommere å se sporten og kanskje også hjelpe litt med utvalget.

For om jeg har skrevet om sport hver dag i snart 20 år, så har jeg nok sett sport hver dag i snart 35 år. Jeg pleier å si at jeg ikke er best på så mye, men å se på sport, der har jeg i det minste en god rutine. Som jeg tenkte å bygge videre på i noen år til. Har man ikke klart å skaffe seg en annen interesse på over 40 år, så gjør man det nok ikke på den andre halvdelen heller, så å si.

Det var en lang innledning det der.
En innledning som tar meg fram til at jeg jo skriver tekster om idrett hver dag. I 95 % av tilfellene idrett som jeg selv kommer til å se på i en eller annen grad. Hvilke de andre fem prosentene er, hva det er jeg ikke ser på, det kan vi vel la være min hemmelighet. Men uansett. Når man skriver tekster under kamper, så er det en balansegang. Man vil være litt underholdende, men det går sjelden å være for underholdende, for man skal jo være objektiv. Derfor når to storlag møtes, hvor folk med to helt ulike innfallsvinkler leser.

Men noen ganger, som her, kan det også være ganske deilig å kalle en spade for en spade, så å si. Jeg synes det er litt gøy å kunne fortelle at Ryder Cup, som begynner i morgen, det er mitt topp-1 idrettsarrangement.

Men! Fotball-VM da!
Ja. Jeg vet. Men det går liksom utenfor idrett. Det er for stort til å regnes med. Det er så selvsagt at det er størst, så jeg pleier å synes det er morsomt å kunne si at siden det er så selvsagt, så kan jeg si at Ryder Cup er størst.

Det merkeligste med Ryder Cup, som jeg alltid reagerer på, er at jeg alltid føler meg som litt av en finsmaker når jeg sier at Ryder Cup er det idrettsarrangementet jeg synes er morsomst. Men det er det ikke. Ikke engang i nærheten.

Det som er spesielt med Ryder Cup, og hvorfor det er så vanskelig å plassere i sammenligninger, er at det ikke er et langt arrangement. Tenk mesterskap som VM og EM eller OL for den del. Det er heller ikke et endagsarrangement, som Super Bowl. Det havner midt imellom disse. Men jeg synes likevel at denne sammenligningen var interessant.

VM, udiskutabelt selvsagt. OL – jeg synes ikke det er relevant å hente fram tall for individuelle grener, for det er selvsagt større.
Men så kan man hevde at Ryder Cup er tredje størst når det gjelder TV-seere.

Som det synes, har VM-finalen i cricket flere seere enn noen enkelt Ryder Cup-dag. Champions League-finalen også. Men det er jo bare én dag. Ryder Cup, det er tre dager hvor søndagen riktignok har flest seere, men hvor lørdagen har nesten like mange og fredagen også ligger over hundre millioner seere.

Med andre ord, ikke engang her får jeg føle meg som en finsmaker. Men jeg tror det er hele poenget med Ryder Cup.

Man kan kanskje mene at golf, hva er det, det er vel mest noen eldre menn som sitter og ser på i helgene? Og jeg da, skulle jeg si. Men sønnen min har nettopp begynt å kalle meg "slitsom gubbe", så jeg får regnes blant de der gubbene som sitter og ser på.

Men Ryder Cup, da blir det noe helt annet. Jeg tror at veldig mange mennesker som ellers ikke ser på golf denne helgen vil se på golf, og det er bra. For det er hele oppfordringen min i denne teksten. Beviselig liker du idrett. Ellers ville du ikke lest dette. Selv om du ikke har golf som din fremste idrett, så synes jeg du skal se i helgen. For hvor lite man enn forstår av spillet, hvor uforståelig kommentatorenens fagspråk som fade, draw, drop, straff, og kanskje mest av alt dogleg, enn er – jeg tror du vil forstå. Forstå at Ryder Cup kanskje er den siste gjenværende virkelig ærlige, genuine, naturlige idrettskonkurransen som finnes.

Tro meg. Jeg er for all form for kommersialisering av idrett. Ellers hadde jeg nok ikke sittet og skrevet her for den del. Men jeg ser også behovet for en motpol. Der noe av det som idrett en gang var fortsatt finnes, og det er der Ryder Cup i mine øyne blir så utrolig fantastisk.

For når det europeiske laget med Rory McIlroy, som tjener litt over to milliarder på golfen sin og neppe står opp av sengen gratis, så å si. Med Jon Rahm som har en kontrakt med LIV-touren som skal gi ham et sted rundt fem milliarder. Og alle de andre, som hver uke spiller om titalls millioner kroner, Ludvig Åberg blant dem. Når disse i noen få dager spiller golf bare fordi de synes det er gøy, og først og fremst fordi de vil vinne noe og slå en motstander. På et lag, i en individuell idrett. Det blir liksom perfekt, og selv om det kanskje kan virke ulogisk. Hadde jeg vært en av de der gubbene, kunne jeg også levd med å jobbe gratis noen dager i året. Men likevel, det er noe. Noe med at når noen av de største idrettsstjernene hele tiden er tydelige på at noe er det viktigste, og at det i tillegg er viktig for dem på et annet nivå enn å tjene penger, da tror jeg at det på en eller annen måte gjør det mer troverdig og lettere å henge med.

Ekstra ulogisk blir det hele når det ikke er Sverige, ikke Norden – nei, det er Europa som konkurrerer mot USA i Ryder Cup. Hvordan er det, hvor ofte sitter du og bryr deg om hvorvidt en spiller i en annen idrett kommer fra Europa eller USA? Vi har jo ingen samhold på den måten ellers, eller så har jeg gått glipp av det. Men når man i helgen ser alle engelskmennene, et par irer, en østerriker og selvsagt våre nordboere, det er vel den eneste gangen jeg i hvert fall føler at jeg heier på nettopp Europa.

Motstanderen er USA. Som egentlig alltid er overlegent best. Så også denne gangen. Hvorfor jeg ikke har nevnt USA så mye her? Ja, jeg heier jo ikke på USA, og dette er også første utgave av Ryder Cup der amerikanerne har begynt å rikke ved det jeg beskrev ovenfor som så fantastisk. De har mast seg til en slags symbolsk betaling, spillerne. Som de kan gi til veldedighet, hvis de vil, hva det virker som. Det virker ikke å være så nøye. Men det har blitt en prinsippsak for dem at de skal ha betaling. Noe som Europas kaptein Luke Donald adresserte i sin tale under gårsdagens åpningsseremoni: "Vi spiller ikke for penger". Hvem vet, kanskje kan det øke interessen ytterligere hvis Europa fortsetter å holde på den linjen, mens de amerikanske spillerne prøver å sikre seg sin del av kaken.

Husker dere tabellen der oppe. VM, OL, Ryder Cup? Felles? Tre arrangementer som ikke har handlet om premiepenger. Men om å vinne. Det svekkes så klart hele tiden. Spillerne får betalt etter prestasjon i VM, de fleste som vinner OL får betalt. Og nå altså amerikanerne i Ryder Cup. Det kommer ikke til å overleve i all evighet dette. Men som sagt, det står seg. Det er noe spesielt med arrangementer der superhelter spiller for å vinne, ikke for å tjene enda litt mer penger.

Jeg kunne holdt på i det uendelige. Jeg kunne også tenkt meg å skrive om at jeg synes golf både er den beste tv-idretten og den beste liveidretten. På helt diametralt forskjellige måter. TV, fordi man kan følge noe som ellers er helt umulig å følge. På stedet fordi – jeg har sett en del idrett live. Felles for det meste er at det ikke er så spesielt. Spillerne ser ofte bedre ut på tv. Golf, det rene motstykket. Har man ikke sett det live, kan man ikke forstå hvor uvirkelig gode spillerne er.

Jeg kunne også tenkt meg å skrive om hvor godt individuelle idretter kan fungere i lag. Spillerne er ikke vant til det, men har stort sett lengtet etter å tilhøre et lag, og det blir som sagt ofte bra.

Selvsagt også. Jeg kunne jo ha trukket et langt avsnitt om det fantastiske i at Europa alltid har dårligere spillere enn USA, men likevel oftere enn USA vinner. Fordi man klarer å holde seg rolig, samarbeide og få ut alt av hverandre. Noe som USA kanskje kan ha litt vanskelig med iblant.

USA er klar favoritt denne gangen, som oftest. Hjemmebane for USA. Det er vanskelig å vinne borte. Det er dessverre ikke helt like morsomt å se på Ryder Cup når Europa ikke har hjemmebane. Men man kan ikke få alt her i verden. Det er fortsatt årets selvfølgelige høydepunkt som venter nå i helgen.

Avslutningsvis, vi ville vel ikke vært TVmatchen om vi ikke leverte litt sendetider, eller hva?

Fredag 13:00 – Foursomes fire matcher (spillerne slår annethvert slag)
Første match starter 13:10. Deretter slår de neste matchene ut med 16 minutters mellomrom.

Fredag 18:00 – Fourballs fire matcher (tomannslag – beste resultatet på hvert hull teller)
Første match starter 18:25. 16 minutters mellomrom.

Lørdag 13:00 – Foursomes igjen – første match 13:10.
Samme forutsetninger som fredag.

Lørdag 18:00 – Fourballs igjen – første match 18:25.
Samme forutsetninger som fredag.

Søndag 18:00 – Singelmatcher

Europa er regjerende mester, og det holder dermed med uavgjort for å vinne. Europa må altså opp til 14 poeng (ett poeng per vunnet match) for å ta med pokalen hjem. USA må opp til 14,5 poeng for at pokalen skal bli i New York der helgens match spilles, på Bethpage Black. Ok, jeg kunne skrevet noen tusen ord om banen også. Men vi nøyer oss med at den kanskje mest er kjent for sitt skilt som står foran første tee. Skiltets budskap? At banen bare passer for ekstremt dyktige spillere. Ser man ikke på seg selv som en slik, så skal man ikke begi seg ut.