Alcaraz på toppen – kanskje for å bli

6–4. Høres ut som et støvete hockeyresultat eller for den saks skyld som det vanligste resultatet i et sett tennis.
Det er likevel i dette tilfellet ikke en av de tingene. Det er stillingen i antall vunne Grand Slam-titler mellom Alcaraz og Sinner. 6–4 til Alcaraz, og de har nå vunnet de åtte siste. To hver, to år på rad. Som gjør det ganske lett å forstå at Alcaraz tok to før Sinner tok sin første.

22 år gammel. Federer var 24 år da han tok sin sjette, og da skal man huske at han hadde ganske svak konkurranse i begynnelsen av karrieren. Nadal var 23 år gammel da han tok sin sjette. Djokovic? Han var 26 år gammel da han tok sin sjette.

Det der er tall man kanskje skal ta med en klype salt, men når folk sier at de gamle rekorder skulle være umulige. Neppe. Det handler snarere om hvorvidt Alcaraz og Sinner deler for jevnt eller ikke. Om en av dem klarer å vinne litt mer, da ryker rekordene, for det er det jeg først og fremst tar med meg fra gårsdagens kamp. Hvilket ikke er noe vi skal stoppe pressen for. Men likevel, hvor utrolig stor forskjell det er mellom den tennisen de to spiller, og den tennisen alle andre spiller.

Kommentatorene Maria Strandlund og Jonas Björkman leverte et par skikkelige klassikere i går. Hver sin, tror jeg det var. De snakket også om hvor høyt nivået var, men så. Så begynte de å sette alle føtter feil på samme tid. Jeg tror det var Björkman som foreslo at Jack Draper kunne presse disse to. Strandlund sa at Ben Shelton kanskje kunne gjøre det. Jeg tror jeg skrev det her om dagen. Jeg forstår at det kan være vanskelig å småsnakke i flere timer uten å ha så mye å si, men man trenger vel ikke begynne å presse frem ting som kommer fra en parallell virkelighet. Eller hva sier dere som kan mye tennis. Tror dere det hadde gått bra for Draper og Shelton om de ble kastet inn i finalen i går? Jeg tror det ikke.

Det jeg tenkte mest på under kampen i går var at det er som om de to ikke lenger respekterer tennisspillets vanskelighetsgrad. Som jeg synes er ganske interessant, for det er noe jeg alltid har tenkt på. Om tennis virkelig må være så vanskelig. Nå høres det kanskje ikke så genialt ut dette her, men ser man på tennis historisk, og til dels nå også, så har det mye handlet om å slå ballen frem og tilbake i riktig fart og så håpe at motstanderen gjør feil, eller at man får en sjanse til å slå hardt og kanskje avgjøre. Alcaraz og Sinner respekterer ikke det. De ser muligheter i å avgjøre på hver eneste ball, og ser man fremover, utviklingen av tennisen, så er det udiskutabelt. At man fremover vil se det annerledes. At dette trege spillet, selv om man har masse tid, vil bli stilt spørsmål ved. Mange vil nok se dette og spørre hvorfor man spiller på så lav vanskelighetsgrad sammenlignet.

Veldig varierende vurderinger av kampen i vår kjære Facebook-gruppe Tennisen. Det var gøy å chatte litt med noen av dere der under kampen i går for øvrig.
Noen, som trolig heiet på Sinner, syntes det var en skikkelig drittkamp.
Andre, som heiet på Alcaraz eller ingen, syntes det var en bra kamp, men at det siste lille manglet.

Jeg da?
Jeg tenker litt på om det kanskje er sånn at det finnes noe som gjør at de to ikke helt kan spille bra samtidig slik situasjonen er nå. At vanskelighetsgraden er så høy at en automatisk presses ned og spiller litt dårligere hele tiden. Jeg vet at mange drømmer om de fantastiske duellene som oppstår iblant, og at det skal være sånn hele tiden, men jeg tviler på at det går. Jeg tror ikke de helt klarer det, uansett hvor gode de er, og derfor blir det lett som det ble i går, at de bytter på å dominere.

Det jeg må legge til er at Alcaraz’ nivå i første sett er noe av det beste han har spilt. Han satte tonen der, så å si. Så ble det akkurat som i Wimbledon. Maskinen Sinner kom i gang, selv om det ikke så slik ut. Men denne gangen ble det ikke som i Wimbledon. Alcaraz klarte å komme i gang igjen, og så var det ingen tvil om saken. Som jeg faktisk ikke synes det er. Sinner er mer stabil til å holde nivået sitt, men spiller Alcaraz godt, så synes jeg han faktisk er litt bedre enn Sinner, og det var litt det vi så i går.

Det var det. Alcaraz ny verdensener. Det gjenstår en hel del av sesongen, men dette blir trolig Alcaraz’ sesong. Han kommer til å avslutte året som verdensener. Hvilket er rimelig. For det finnes ikke mange av hans slag. Disse hundre prosent naturlige superheltene som ikke bare er ekstremt gode på sport, men også noe mer. Som er underholdere, som er stjerner, som har hele pakken. Jeg synes man ser det på Alcaraz når han beveger seg, for eksempel opp på tribunen etter de store seirene for å møte vennene sine. Han suger inn alt, han hilser på folk, han takker, han klapper smågutter på hodet på vei opp. Han trenger ikke gjøre seg til. Han er bare en ren superhelt som vet akkurat at han er det, men helt uten å være en prosent arrogant. Som sagt, det finnes ikke mange, men de finnes. Alcaraz er en av dem.