Ville dette virkelig vært nok?

De fleste følger nok sosiale medier på et eller annet vis, og har da trolig fått med seg at Jannik Sinner og Carlos Alcaraz er på plass i Cincinnati for å forberede seg til turneringen som faktisk starter allerede i morgen. Jeg så et klipp i går hvor de snakket om hva de hadde gjort i det siste, og Alcaraz fortalte at han rett og slett hadde hatt fri hjemme i Spania. Det var ikke snakk om noen skader, så å si – han hadde bare hatt noen fine sommeruker.

Og det synes jeg han skal få unne seg.

For selv om jeg må innrømme at jeg har vært litt fraværende under mastersturneringen i Toronto. Jeg har rett og slett ikke vært særlig på. Er fortsatt langt unna det. Så kanskje det påvirker. Men jeg stiller likevel spørsmålet: Det vi har sett hittil i Toronto – hadde det vært nok om det var det normale? Og da kan jeg jo kaste inn det som venter i dag også fra Toronto. Semifinaler som starter klokken ett i natt. Og det sier kanskje sitt at jeg sitter og skriver dette i stedet for en tekst foran de kampene. For mitt svar på spørsmålet er at jeg ikke tror det hadde vært nok. Zverev, Khachanov, Fritz og Shelton. Det hadde ikke vært nok til å opprettholde tennisens kanskje litt overdimensjonerte interesse som har eksistert i mange år nå. Vi feinschmeckere hadde nok holdt det gående uansett, men kanskje ikke på samme nivå.

For meg blir det i hvert fall veldig tydelig hvor avhengig tennisen er av noen få enkeltspillere. Ikke bare for kampene de spiller. Jeg, for eksempel. Jeg synes sjelden det er det morsomste å se Alcaraz og Sinner spille kamper tidlig i turneringer. Noen ganger ikke før de møtes med hverandre. Man kan sitte og irritere seg over at det ikke blir ordentlige kamper.

Men for meg – og jeg tror mange andre – handler sport egentlig, jeg skal ikke si bare, men veldig mye, om å ha noe å glede seg til.

Om det så er virkelig gøy, noen ganger, ikke alltid. Det handler om forventningene.

I går, Malmös kamp i Champions League-kvalifiseringen mot København. Hele dagen gikk jeg med følelsen av at det var en kamp på kvelden som kunne bli morsom å se. Når det så var tid? Jeg satt sikkert på mobilen 80 % av kampen, duppet av i 10 %, og så ordentlig i 10 %. Det var dørgende kjedelig. Det kunne man definitivt ha gjettet på forhånd. Det var jo ikke akkurat Real Madrid mot PSG. Men igjen – det handler om å ha noe å glede seg til, eller lure seg selv, om man vil.

I dag er det ingen kveldsidrett man engang kan lure seg selv til å glede seg til – og det kjennes litt tyngre.

Hva gjør man da?

Jo, man begynner å se fremover i kalenderen og overbeviser seg selv om at dette er siste uken det er litt tynt. Ser man på neste uke, så er onsdag omtrent siste dag uten fornuftig fotball å se. Og da kan vi jo glede oss til Cincinnati-turneringen.

Så til poenget mitt.

Når Alcaraz og Sinner er med i turneringer, da er det noe som pirrer, noe å se frem til – og da blir alt annet også litt mer spennende.

I Toronto visste man på forhånd at det beste som kunne skje var at Zverev og Fritz møttes i finalen. Den muligheten finnes fortsatt før semifinalene i natt. Men er det nok til å opprettholde det ultimate engasjementet? Jeg vil si nei.

Er det noe poeng med alt dette?

Det kan det være, selv om jeg egentlig ikke synes det er nødvendig. For meg holder det å konstatere hvor mye av interessen for sporten som kretser rundt to spillere.

Men hvis man først skal finne et poeng, synes jeg det er ganske interessant å reflektere over hvordan idrett er bygd opp, og her mener jeg at akkurat dette er et helt sentralt og avgjørende punkt.

Det koster jo ingenting å gå rundt og glede seg – men i det store bildet er det nettopp det som finansierer idretten.

De som gleder seg til å se sitt eget lag i SHL – de kjøper abonnement for å se kampene, billetter til hjemmekamper, og kanskje også drakter med lagets logo og så videre. Hvis det er mange av dem, blir bedrifter interessert i å knytte seg til laget, og der har vi – hvis man forenkler litt – hele finansieringsmodellen til svensk idrett.

Man kan, nesten i hvert fall, bruke samme regnestykke på internasjonal klubbfotball, selv om det gjennom årene har kommet inn en ekstra faktor: rike eiere med enorme midler som ikke bryr seg om det koster litt. Noe man på senere år har forsøkt å stoppe med fair play-reglene, som sier at man ikke får bruke mer penger enn man tjener.

I tennis, derimot, synes jeg man generelt ikke vil erkjenne dette.

Alt (litt forenklet, men dere skjønner) engasjement kommer via Alcaraz og Sinner – kanskje fortsatt Djokovic også. Men til tross for det snakker man hele tiden om at ressursene burde fordeles mer til de dårlige spillerne som ingen bryr seg om, og at de burde få bedre betalt. Det synes jeg er rart – det vet dere – så det trenger vi ikke ta en runde til. Men hvis man er en av de 99 % som mener at de som ryker ut i første runde burde få mer betalt, kan man jo i det minste spørre seg om man virkelig synes turneringen i Toronto har vært så fantastisk underholdende.

Jeg leste i går at spillerne i kvinne-EM i fotball fikk 12 % av det mennene fikk i sitt siste EM i bonuser og så videre. Jeg så også et intervju med en av spillerne som mente at veien opp til lik lønn fortsatt er lang. Det er den jo. Personlig fikk jeg en utrolig interesse for kvinne-EM. Jeg synes det var skikkelig gøy og så til slutt alle kampene. Man kunne også se på trafikken her på TVmatchen at folk var veldig interesserte. Kort sagt: en suksess. Men la oss si det sånn: Det var ikke på nivå med herre-EM. Hvis man ganger med 10 – trolig mer – så får man interessen, fra meg og fra folk generelt hvis man ser på tallene. Tallet 10 er nok tidenes underdrivelse, men vi kan være litt forsiktige. For meg blir det da vanskelig å snakke om at det burde være samme betaling til spillerne. For det handler jo om én ting: Penger kommer fra interesse.

Og der har vi det. Konklusjonen.

Jeg tror tennisen ville slitt kraftig hvis dette – Zverev, Khachanov, Fritz og Shelton – var den nye normalen. Hva tror dere?

Må man mene det samme som meg? At verden er som den er, og at det aller meste får sin verdi ut fra den interessen det skaper – og at man da får være fornøyd med de ressursene som følger med? Absolutt ikke. Men får man mene det? Jeg synes det. Akkurat som man selvsagt kan mene at likestilling og rettferdighet handler om å overføre ressurser fra det som skaper interesse til det som ikke gjør det. Det finnes ikke noe riktig eller galt. Det handler bare om ulike måter å se det på.

Men hvis man vil ha en interessant diskusjon, må man kunne si noe om hva som skjer hvis man velger den ene eller andre veien.

Nå kommer de jo aldri til å gjøre det – men tenk om Sinner og Alcaraz sa at de ville ha en mye større del av kaka. Ellers finner de på noe annet. Hva gjør man da?

Det ville i hvert fall bli problematisk å klare seg uten dem. Akkurat som det ville vært for ligaene hvis de fem største klubbene i hver europeisk liga sa at de ikke ville være med mer – noe som faktisk var aktuelt for noen år siden. Hadde det gått bra for ligaene uten dem? Kanskje ikke. Eller kanskje man tenker at Premier League er så sterkt at folk ser på Bournemouth mot West Ham selv om storklubbene er borte.

Eller at folk etter hvert ville se semifinaler mellom Fritz og Shelton. Man kan mene det. Eller ikke.

Skal vi si oss fornøyde der?

Og så avslutter vi med å si at Cincinnati altså starter i morgen – og jeg tror den turneringen kan bli noe helt annet enn Toronto. Som for øvrig nesten alltid er den svakeste av mastersturneringene.

US Open? Starter 24. august. Det blir også veldig, veldig spennende.

Djokovic, forresten – han er tilbake, forstår dere. Han spiller ingen turneringer mellom Wimbledon og US Open.