Så vi litt av framtiden?

Vi kan jo starte med å svare på overskriften. Ja, jeg tror vi så litt av framtiden i går kveld i New York. Dessverre må man ofte gange den normale utviklingstiden i tennis med ti for å få en realistisk tidsramme, men likevel – det må skje, en gang.

Følte dere ikke at det var veldig friskt i går, da det med masse publikum på tribunene ble spilt mixed double i US Open? Jeg synes det. Jeg synes absolutt det.

Noen som ikke syntes det, var doublespillerne. Altså de som ikke fikk være med. Jeg har lest en hel haug med kommentarer fra doublespillere som jeg kanskje vet hvem er, men ingen andre gjør. Der de forteller hvor dårlig de syntes dette var. Med begrunnelsen at det er så urettferdig at de ikke får være med.

Det blir sjelden bra når en analyse av noe baserer seg på om det gagner en selv eller ikke.

Hva mener jeg da? Hva var framtiden?
Jo, flere ting. Ting jeg har tenkt på lenge, som jeg synes til en viss grad for første gang ble testet i går.

Det viktigste – men det folk flest kanskje tenker minst over – er at jeg synes man for første gang testet noe som bare må være framtiden for mindre ATP-turneringer. Nemlig kortere kamper. Der de samme spillerne kan spille flere ganger på samme dag. Og der det blir mer action med raske bytter av kamper i stedet for å gjøre akkurat det samme som i større turneringer. Der har publikum tålmodighet til å sitte og se den samme kampen i tre timer fordi kampen i seg selv er interessant. Men i mindre turneringer kan det ikke engang være en diskusjon. Det man så i går kveld, må testes videre og brukes. Ellers er man ikke smart.

Var det ikke trykk?
Ruud og Swiatek gikk inn og spilte mot Keys og Tiafoe. Vant enkelt. Gjorde et intervju på banen, der det meste handlet om at de skulle komme tilbake om noen minutter og spille neste kamp. Den vant de også, mot McNally og Musetti. Jeg synes følelsen av nærhet – å se spillerne spille, høre dem si noe, og så se dem spille igjen – det var skikkelig bra.

Normalt bryr jeg meg ikke om intervjuer og slikt. Men poenget er at det faktisk ble action uten å bli for tilfeldig. Formatet i går var tresettere til fire game, avgjørende poeng ved likt og supertiebreak i et eventuelt avgjørende sett. Akkurat det formatet jeg lenge har ment man burde teste i mindre ATP-turneringer. Og det kunne blitt enda bedre med gruppespill. Det ville vært verdt å prøve. En gruppe med tre-fire spillere som møtes i denne typen kamper over noen timer. Spillerne kommer og går på banen, og man rekker aldri å bli lei – ikke engang av dårlige spillere.

Mixed double er jo ellers ikke noe man ser på til vanlig. Men i går var det fullt severdig, og forklaringen er helt klart formatet.

Suksess, mener jeg. Og man kan begynne å tenke på hva som ville skjedd om man gjorde det samme med double. Doublespillet i sin nåværende form burde vært lagt ned for lenge siden. Men forestill dere samme format, men med verdens beste doublespillere. Det ville vært fantastisk markedsføring foran en Grand Slam-turnering, og jeg tror spillerne hadde syntes det var morsomt. Jeg som seer hadde i hvert fall elsket det.

Nå er det slutt for oss, med mindre man vil sitte oppe i natt når semifinaler og finale spilles. Semifinalene er Pegula/Draper mot Swiatek/Ruud og Collins/Harrison mot Errani/Vavassori. Litt interessant likevel. Jeg felte nettopp doublespillerne, men i den andre semifinalen er det bare doublespillere. De ville fått en sjanse i et lignende format, selvfølgelig. Og var de gode nok, kunne de blitt værende i profesjonell tennis.

Ok, jeg må rette meg selv – Collins er jo en sterk singlespiller, så bare tre doublespillere i den andre semifinalen. Men greit nok.

Hva sier dere? Stockholm Open som eksempel. Korte kamper, full action, mulighet til å se de beste spillerne litt flere ganger. Jeg tror det ville blitt veldig bra. Men som sagt – det tar vel ti år.